Hopp til innhold

Jens Lillelund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jens Lillelund
Født22. okt. 1904[1]Rediger på Wikidata
Lime
Død10. juli 1981[1]Rediger på Wikidata (76 år)
Gentofte
BeskjeftigelseForretningsdrivende Rediger på Wikidata
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtOrdrup kirkegård

Jens Lillelund (født 22. oktober 1904 i Lime, død 10. juli 1981 i Gentofte) var en dansk forretningsmann og motstandsmann under andre verdenskrig. Han ledet gruppen Holger Danske.

Motstandsarbeid

[rediger | rediger kilde]

Lillelund hadde handels- og bankutdannelse. Ved Tysklands angrep på Danmark arbeidet han for et amerikansk firma i København.[2] I aprildagene 1940 ble han arrestert etter å ha kommet i klammeri med tyske okkupasjonssoldater, men ble raskt satt fri.[3]

Han kom med i motstandsarbeid og forsøkte seg på sabotasjevirksomhet.[2] I 1942 kom han i kontakt med Carl Munck og Josef Søndergaard. Sammen utga de en illegal avis for gruppen De Frie Danske.[3] I 1943 skiftet gruppen navn til Holger Danske, og etter at gruppen fikk forsyninger av sprengstoff fra britene, ble Lillelund engasjert i sabotasjearbeid.[2] Fra april–mai til september ble det gjenomført omkring 30 sabotasjeaksjoner. Lillelund var med på noen av disse som vaktmann. En slik aksjon var sprengningen av Forum-hallenFrederiksberg den 24. august 1943.[3]

Etter denne aksjonen tok de fleste av sabotasjegruppens medlemmer seg til Sverige. Lillelund mistet også kontakt med de som drev mottak av britiske fallskjermdropp. Lillelund bidro til å gjenoppbygge Holger Danske, som til slutt omfattet fem undergrupper.[3] Sabotasjevirksomheten kunne dermed gjenopptas og Lillelund bidro i arbeidet med organisering og planlegging.[3]

Lillelund engasjerte seg høsten 1943 i redningen av danske jøder.[2][3]

Lillelund ble i desember 1943 angitt av Hedvig Delbo. Han ble forsøkt arrestert, men unnslapp. Forsøket hans på å likvidere Delbo mislykkes.[3] Han tok seg så til Sverige, der han ble leder for sekretariatet i Kontaktudvalget.[3]

I juni 1944 vendte Lillelund tilbake til Danmark for å reorganisere Holger Danske, som i hans fravær hadde nærmet seg partiet Dansk Samling. Lillelund ønsket en uavhengig organisasjon og Holger Danske gikk sammen med organisasjonen Ringen ledet av Frode Jakobsen.[3]

Etter et nytt opphold i Sverige kom Lillelund i august igjen tilbake til Danmark. Flemming B. Muus ba ham om å organisere sabotasjegrupper i Jylland.[3] Dette medførte omkring 50 sabotasjeaksjoner.[2] Sabotasjegruppene ble forsterket med agenter fra det britiske SOE.[3] Lillelund samarbeidet med Anton Toldstrup, men kom i konflikt med Vagn Bennike, og måtte mot utgangen av 1944 igjen ta seg til Sverige. Der engasjerte han seg på nytt i Kontaktudvalget.[2]

I mars 1945 dro Lillelund til Storbritannia der han gjennomgikk opplæring. Ved frigjøringen av Danmark var han liaisonoffiser ved den den allierte ekspedisjonsstyrken ledet av general Richard Henry Dewing.[2] Lillelund hadde rang som løytnant i Den britiske hær.[4]

Etter verdenskrigen

[rediger | rediger kilde]

Etter krigen etablerte Lillelund seg med eget firma i bilbransjen.[2]

Han var formann for Ligaen for tolerance, Danmarks komité for Sovjets jøder og Dansk-Israelsk selskab.[2]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Lillelund ble tildelt Kong Christian Xs erindringsmedalje for deltakelse i krigen 1940–45.[5] Fra USA fikk han Frihetsmedaljen med bronsepalme.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID Jens_Lillelund[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i «Jens Lillelund», Dansk Biografisk Leksikon.
  3. ^ a b c d e f g h i j k Gads leksikon. Hvem var hvem 1940–1945, København: Gads Forlag, 2005, s. 234-235.
  4. ^ «Recommendation for Award for Lillelund, Jens Rank: Lieutenant», The National Archives.
  5. ^ Stevnsborg, Lars: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Odense Universitetsforlag, 2005, s. 543.
  6. ^ London Gazette Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine., supplement, 19. november 1948, s. 6060.